Produktpakker – Finansdepartementet opprettholder strenge kriterier

En finansinstitusjon kan som et utgangspunkt ikke tilby en tjeneste på betingelse av at kunden samtidig skaffer seg en annen tjeneste, eller innrømme kunden særlig gunstige vilkår på betingelse av anskaffelse av annen tjeneste. Dette omtales ofte som forbudet mot produktpakker og er hjemlet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-14 med tilhørende forskrift fra 2011. Fra dette forbudet er det i forskriften gitt to unntak hvor kobling av produkter kan være tillatt:

1) Hvis det foreligger tilknytning mellom flere tjenester slik at tilbud av en tjeneste forutsetter samtidig tilbud av en annen tjeneste, eller

2) i forhold til å innvilge særlig gunstige vilkår hvor et samlet tilbud av flere tjenester er begrunnet med kostnadsbesparelser.

Finanstilsynet iverksatte i 2012 en undersøkelse vedrørende overholdelse av dette regelverket rettet mot 25 banker, og i kjølvannet av undersøkelsen påla tilsynet seks banker å stanse salg og markedsføring av produktpakker. I to av sakene klaget bankene pålegget inn for Finansdepartementet. Finansdepartementet opprettholdt tidligere i høst Finanstilsynets vedtak, og fastholdt dermed en streng praktisering av regelverket. Sakene knytter seg til unntaket i 2) ovenfor, og de prinsipielle betraktningene mener vi kan sammenfattes i tre kriterier.

a) For at en produktpakke skal være tillatt må det foreligge en relevant kostnadsbesparelse. Med dette siktes det til tidsbesparelser og/eller kostnadsbesparelser knyttet til mer effektiv produksjon av tjenestene. Som eksempel er det vist til utstedelse av én polise som omfatter flere forsikringer. På den annen side var lavere tap på kunder med produktpakke ikke en relevant besparelse, men redusert tidsforbruk på misligholdte lån som følge av sparing eller felles oppfølging kunne være relevant. Lavere kostnader knyttet til salgsprosessen var heller ikke relevant, kostnadsbesparelsen måtte knyttes til produksjon av tjenestene. Videre er det uttalt at større bruk av automatiserte tjenester, bedre oversikt over kundens økonomi og redusert risiko for tap, ikke var relevante forhold ved vurdering av kostnadsbesparelse.

b) En relevant kostnadsbesparelse må videre være kvantifiserbar.

c) Det må være en rimelig sammenheng mellom den relevante og kvantifiserbare kostnadsbesparelsen og de gunstige vilkårene som tilbys kunden. Det skal med andre ord være mulig å identifisere kostnadsbesparelsen i de gunstige vilkårene som tilbys kunden. Et generelt anslag om at besparelsen med enklere oppfølging av misligholdte lån svarte til 0,5 prosent lavere rente på boliglån var ikke tilstrekkelig identifisering. Et generelt anslag over tidsbesparelse ved programkunder versus enkeltkunder var heller ikke tilfredsstillende identifisering. Forholdet mellom ulike produktpakker må det også kunne redegjøres for.

Det kan også være verdt å merkes seg at det er finansinstitusjonene som må kunne dokumentere at vilkårene for anvendelse av et unntak er oppfylt.

Det er også andre skranker i finansregelverket som kan få betydning for hvilke produktpakker som er tillatt, uten at vi går nærmere inn på disse her.

Relaterte artikler:
● 
Innledning: Andre offentligrettslige krav
● 07.08.2014 Ny finansforetakslov – ny hverdag for finansforetakene

Våre advokattjenester:
● 
Regulatorisk

Kontakt:
Advokat/partner Harald Sætermo – mob: 90650410 – epost: has@rime.no