Ny høyesterettsdom om panterett og konkursbeslag i internasjonale forhold

Høyesterett avsa tidligere i sommer en prinsipielt viktig dom og kjennelse om hvilket lands rett som avgjør om en panterett i internasjonale forhold er ugyldig, mangler rettsvern og kan omstøtes. I tillegg ble det avklart om norske domstoler kan behandle et slikt søksmål fra boet når kreditor er utenlandsk. Nedenfor har vi sett på hovedpunktene.

Saksforholdet var at Bergen Bunkers AS pantsatte sine kundefordringer som sikkerhet for lån til ING Bank et knapt år før selskapet gikk konkurs. Pantsettelsen skjedde som ledd i en finansiering av det internasjonale konsernet hvor Bergen Bunkers AS var datterselskap med det danske selskapet O.W. Bunker & Trading A/S som konsernspiss. Leveringsavtalene som gav grunnlaget for fordringene var underlagt engelsk rett, og debitorene var utenlandske. Både låneavtalen og avtalen om pantsettelse var underlagt engelsk rett. Slik vi leser dommen var ikke norske panterettslige krav overholdt.

Det første spørsmålet Høyesterett tok stilling til var om boet kunne saksøke banken for norske domstoler med krav om at panteretten var ugyldig og uten rettsvern, og at utbetalinger til banken i forkant av konkurs kunne omstøtes. Dette var et spørsmål om det såkalte konkursunntaket i Luganokonvensjonen (som regulerer domsmyndighet i sivile og kommersielle saker) artikkel 1 nr. 2 bokstav b kom til anvendelse, og hvorvidt det i så fall medførte at saken skulle føres for norske domstoler.

Høyesterett har en inngående drøftelse av rettskildesituasjonen, og kom først til at både spørsmålene om gyldighet og rettsvern hadde tilstrekkelig tilknytning til konkursen til at de var omfattet av konkursunntaket. Deretter tar Høyesterett stilling til om konkursunntaket gir anvisning på at slike tvister skal føres i konkurslandet, i dette tilfelle Norge. Retten virker tilbøyelig til å mene det, men avgjør spørsmålet ved å slå fast at dette uansett var en tvist med «tilstrekkelig tilknytning» til Norge jf. tvisteloven § 4-3. Saken kunne dermed føres for norske domstoler.

Det andre spørsmålet var om norske panteregler skulle regulere gyldighet og rettsvern for panteretten i fordringene til det norske selskapet. Høyesterett mente at det i en slik situasjon måtte man velge det lands rett som saken etter en totalbedømmelse hadde sin sterkeste tilknytning til (Irma Mignon-formelen). Dette kom retten til måtte være Norge ettersom pantsetteren var et norsk selskap. Man kunne ikke legge avgjørende vekt på hvilket lands rett som regulerte selve panteavtalen, siden det ville legge til rette for såkalt forum-shopping hvis partene kunne avtale hvilket lands rettsvern de ville overholde.

Oppsummert gir dommen nyttig veiledning i spørsmålene om adgangen til å reise slik sak i Norge og hvilket lands panteregler som må ivaretas, kanskje først og fremst for oss jurister som må gjøre disse vurderingene. Men den viser også viktigheten av å være årvåken for hvilket lands regler som kommer til anvendelse ved pant og konkurser i internasjonale forhold. Vår erfaring er at denne type situasjoner oppstår hvor kredittgiver ikke er årvåken nok på at andre lands regler må ivaretas. I denne saken var det utenlandsk bank som ikke hadde overholdt norske regler, men situasjonen kan like gjerne være at en norsk bank ikke overholder et annet lands krav. Har man med utenlandske parter i en finansiering, bør kredittgiver vurdere hvilket lands regler som kommer til anvendelse.

Relaterte artikler:
 Innføring: Internasjonale konkurser
● 25.04.2016 Internasjonale konkurser – norsk lovregulering av grenseoverskridende insolvensbehandling 
● 28.10.2015 Innføring i konkurs
 18.02.2015 NUF’er kan ikke være part i rettssak i Norge, men det finnes to viktige unntak
 06.11.2014 Ny bok om internasjonale konkurser med særlig fordypning i bankinsolvens

Våre advokattjenester:
Dokumentasjonsutarbeidelse
 Mislighold

Kontakt:
Advokat/partner Harald Sætermo – mob: 90650410 – epost: has@rime.no