Kravene til kredittvurdering i forbrukerforhold – går de for langt?

Finanstilsynet fastsatte tidligere i år retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis hvor det ble stilt krav til bankenes og andre finansforetaks kredittvurdering. Retningslinjene kommer i kjølvannet av boliglånsforskriften og de tidligere retningslinjene for boliglån. Kravene som oppstilles her må også forventes å smitte over på nemnds- og rettspraksis. Det er ikke vanskelig å gi tilslutning til krav om en forsvarlig kredittvurdering, men det må likevel kunne spørres om regelverket har blitt for strengt.

1 Fremveksten av krav til kredittvurdering i forbrukerforhold
Historisk sett ble nok kravet til en forsvarlig kredittvurdering ansett som en del av alminnelige krav til god bankskikk. Det var jo i kredittgivers egeninteresse – nærmest kjernen i forretningsmodellen – at kreditt ble gitt til kunder som kunne betjene gjelden. Da finansavtaleloven kom i 1999 inneholdt den heller ikke krav til kredittvurderingen, men frarådingsplikten i § 47 ble antatt å forutsette at det ble gjort en kredittvurdering.

Først ved gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet (Consumer Credit Directive (2008/48/EF) i 2010 kom det en eksplisitt plikt for kredittgiverne til å foreta kredittvurdering. Forbrukerkredittdirektivet krav er nå reflektert i finansavtaleloven § 46 b. Den sentrale bestemmelsen er første ledd som sier:

«Før kredittavtale inngås, skal kredittgiveren vurdere forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger innhentet hos forbrukeren og om nødvendig fra relevant database.»

Forbrukerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv. Fullharmonisering innebærer at den nasjonale lovgivning ikke kan innføre eller videreføre bestemmelser som fraviker fra direktivets løsning av de rettsspørsmål direktivet regulerer, med mindre direktivet selv tillater det.

I 2015 fikk vi så den første boliglånsforskriften, som avløste de tidligere retningslinjene for boliglån, og nå i 2017 fikk vi Finanstilsynets retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån. Begge stiller krav til kredittvurderingen. Riktignok er retningslinjer formelt sett ikke like bindende som en forskrift, men brudd på retningslinjene kan sanksjoneres med tilsynsmessige sanksjoner og det kan påvirke vurderingene av risiko og kapitalkrav under pilar 2. Finansforetaket skal også rapportere om overholdelse av retningslinje til foretakets styre eller til filialleder. I praksis tror vi derfor retningslinjene oppleves som like bindende som en forskrift.

2 Kravet til kredittvurderingen etter retningslinjene for forbrukslån
Finanstilsynets retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån er sagt å bygge på finansavtaleloven § 46 b som omtalt ovenfor, samt god forretningsskikk-bestemmelsen i finansforetaksloven § 13-5. Retningslinjene fastsetter i pkt. 2 krav til kredittvurderingen:

«Finansforetaket skal innhente utfyllende informasjon om lånekundens inntekter, utgifter og gjelds- og formuesforhold. Inntekts- og formuesopplysninger bør alltid sjekkes mot likningsdata, eventuelt også ved innhenting av kundens selvangivelse. Gjeldsopplysninger bør alltid sjekkes mot gjeldsregister. Finansforetaket bør sjekke relevante registre for eventuelle betalingsanmerkninger.»

Kravet til kredittvurderingen suppleres som kjent av en rekke andre krav, herunder til betjeningsevne og avdragsplikt.

3 Er kravene til kredittvurderingen blitt for strenge?
Retningslinjene fra Finanstilsynet går lengre enn finansavtaleloven § 46 b som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet i norsk rett når det gjelder hvilken informasjon som skal innhentes fra kunden. Mens finansavtaleloven stiller krav til å innhente «fyllestgjørende», et annet ord for «tilstrekkelige» opplysninger fra forbrukeren, krever retningslinjene at «utfyllende» informasjon innhentes. Retningslinjene har også eksplisitt angitt hvilken informasjon som må innhentes, mens finansavtaleloven har overlatt dette til finansforetakets skjønn.

Retningslinjene slår videre fast at finansforetaket «bør» sjekke kundens opplysninger mot likningsdata. Dette står i en viss kontrast til forarbeidene til finansavtaleloven (Prop. 65 L (2009-2010) s 90 som blant annet uttaler at «[s]iden direktivet legger opp til en konkret vurdering, åpner direktivet etter departementets syn ikke for konkrete pålegg i nasjonal rett om at ligningsopplysninger i nærmere angitte tilfeller alltid skal inngå i kredittvurderingen».

Retningslinjenes legger også til grunn at gjeldsopplysninger bør sjekkes mot gjeldsregister og relevant register for betalingsanmerkninger. Loven og direktivet sier imidlertid at slik sjekk bare skal skje «om nødvendig». Utvalget som utredet gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet i norsk rett, la til grunn at direktivet forutsatte at kredittgiver normalt mottar fyllestgjørende opplysninger fra forbrukeren (NOU 2009:11 s. 59). Med andre ord skulle plikten til sjekk mot database etter loven være begrenset til de tilfeller hvor forbrukeren ikke gir fyllestgjørende opplysninger, og det er noe annet enn det retningslinjene gir uttrykk for.

Retningslinjene skiller heller ikke mellom store og små kreditter da retningslinjene er generelle. Finansavtalelovens bestemmelse forutsetter imidlertid at kravet til kredittvurdering tilpasses kredittens størrelse. Eksempelvis uttales det i forarbeidene at «[v]urderingene av hva som er «fyllestgjørende opplysninger» vil særlig måtte bero på kredittens størrelse» (NOU 2009:11 s. 58). Retningslinjenes holdning ser vi også er fanget opp av Finansklagenemnda som i sak 2017-281 uttalte at den ikke er «enig i at kredittvurdering som alminnelig regel kan unnlates eller forenkles når kredittbeløpet er lavt». Til dette er det å si at kredittvurderingen åpenbart ikke kan unnlates ved småkreditter, men at den ikke kan forenkles ved småkreditter er nok ikke så åpenbart.

4 Grunn til å revurdere
Vi tar det som en selvfølge at det til alle kreditter som ytes av banker og finansforetak skal være gjort en forsvarlig kredittvurdering som kan dokumenteres i ettertid. Vi savner imidlertid en nærmere vurdering av forholdet mellom retningslinjene på den ene siden og finansavtalelovens og forbrukerkredittdirektivets bestemmelser på den annen. En slik vurdering hadde vært på sin plass selv om man skulle mene at retningslinjene er av tilsynsmessig art, mens finansavtaleloven i utgangspunktet regulerer forholdet til kundene.

Videre tror vi finansavtalelovens modell med relative krav til kredittvurderingen basert på kredittens størrelse er bedre enn å kreve at alle kreditter behandles likt. Små kreditter kan etter omstendighetene være nyttige for forbrukerne, og da bør ikke kredittvurderingen av disse bli så omstendelige at kredittene ikke er regningssvarende å tilby.

Spørsmålet har også en side til personvern siden omfattende krav til utlevering av informasjon og dokumentasjon fordrer utlevering av mer personopplysninger fra forbrukeren. Denne ulempen for forbrukeren burde også vært tatt i betraktning.

Relaterte artikler:
● 13.12.2016 Nytt forslag til gjeldsregister
● 16.06.2015 Boliglånsforskriften – strengere form, men fremdeles stort handlingsrom

Våre advokattjenester:
● 
Dokumentasjonsutarbeidelse

Kontakt:
Advokat/partner Harald Sætermo – mob: 90650410 – epost: has@rime.no