2.3. Kausjoner

 

En kausjon kan defineres som en overenskomst med en annens fordringshaver om at kausjonisten skal være ansvarlig sammen med hovedskyldneren for å oppnå større sikkerhet for at fordringshaveren mottar dekning av sitt krav. En kausjon omtales gjerne som en garanti selv om begrepet «garanti» har et noe videre innhold enn kausjon.

 

Tradisjonelt har man i norsk rett skilt mellom ulike kausjonsformer avhengig av forfallstidspunktet for kravet mot kausjonisten, kort fortalt som følger.

  • Den simple kausjon innebærer at dekningsmulighetene mot hovedskyldner må være uttømt før kausjonisten kan kreves,
  • Selvskyldnerkausjonen innebærer at kausjonisten kan kreves samtidig som hovedfordringen forfaller,
  • Påkravsgarantier er den strengeste formen for kausjon, ettersom denne type kausjon forfaller ved påkrav fra hovedskyldner og strengt tatt uavhengig av forfall i hovedforholdet.

Finansavtaleloven (lov 1999/46) inneholder en omfattende regulering av kausjoner som stilles til finansinstitusjoner, lignende institusjoner, kommuner og fylkeskommuner. Som ellers i finansavtaleloven er reglene preseptoriske beskyttelsesregler til fordel for forbrukerne, mens de i næringsforhold i stor grad kan fravikes ved avtale. Reglene gjelder både ved ordinær kausjon (personalkausjon) og ved pantsettelse av tredjemanns eiendeler til sikkerhet for kreditors krav (realkausjon).

 

Finansavtalelovens regler om kausjoner inneholder nærmere regulering kausjonene, slik som

  • Opplysningsplikt og frarådningsplikt før inngåelse av avtale,
  • Krav til innholdet i avtalen,
  • Varslingsplikt, opplysningsplikt og endringer i avtaleforholdets løpetid,
  • Forfall av kausjonsansvaret, rett for kausjonisten til å innfri og bortfall av kausjonsansvaret,
  • Regress for kausjonisten.

Utover finansavtalelovens regler finnes det fragmenterte lovbestemmelser som regulerer kausjoner. Det finnes også en rekke rettslige prinsipper utviklet gjennom lang praksis som ligger til grunn for håndteringen av kausjoner i norsk rett i dag.