1.1.2. Avtalenes innhold

 

Formatet på kredittavtalene som benyttes i det norske markedet varierer til dels mye. Bakgrunnen er at avtalene regulerer ganske forskjellige situasjoner, fra relativt enkle finansieringer i forbrukerforhold til komplekse avtaler som finansierer noen av våre største virksomheter.

 

Det finnes ulike maler til kredittavtaler som er i bruk i Norge i dag. For de standardiserte avtalene i forbrukerforhold og enkle næringsfinansieringer brukes ofte maler fra leverandører av bankmateriale, maler utarbeidet av den enkelte bank/långiver eller av en banksammenslutning.

 

For de mer omfattende og kompliserte finansieringene, brukes det som regel maler utviklet og tilpasset av advokater med spesialisering i utforming av kredittavtaler. Tradisjonelt har disse avtalene fulgt norsk kontraktsteknikk hvor det sentrale innholdet er regulert i avtalen, og hvor uløste spørsmål løses gjennom tolkning og utfylling av avtalen. De siste årene har maler utviklet under anglo-amerikansk kontraktstradisjon vunnet stadig større innpass i det norske markedet, og blant disse særlig malene fra Loan Market Association (LMA) i London. LMA-malene inneholder en høy grad av detaljregulering og er svært omfangsrike. Utover omfanget med LMA-malene, ligger det en utfordring i tilpasning til norske forhold av avtaler som er laget for bruk i et annet rettssystem med en annen kontraktstradisjon.

 

En kredittavtale rettet mot næringsmarkedet vil regelmessig inneholde reguleringer av følgende forhold:

  • Definisjoner og regler om tolkning av avtalen,
  • Formålet med kreditten (hva skal den brukes til),
  • Maksimalt lånebeløp, ev maksimalt beløp for ulike transjer,
  • Forutsetninger for å kunne låne opp beløp under avtalen og hvordan trekk gjennomføres,
  • Regler om tilbakebetaling ev førtidig innfrielse fra låntakeren,
  • Rentesats (margin- og periodeberegning),
  • Renteperioder og regler om valg av renteperiode,
  • Betaling og forholdet til skatt, rett til å gjøre fradrag og motregningsrett,
  • Eventuelle sikkerhetsretter,
  • Endringer i finansmarkedet eller reguleringen av dette og betydningen av slike endringer,
  • Dekning av gebyrer og kostnader til långiver,
  • Bekreftelser og inneståelser fra låntaker,
  • Informasjon fra låntaker om finansielle forhold mv,
  • Forpliktelser for låntakeren i lånets løpetid (eksempelvis forbud mot selskapsrettslige endringer, krav til overholdelse av lover, begrensninger på overføring av virksomhet eller vesentlige eiendeler, begrensninger på andre finansielle forpliktelser, utdelingsbegrensninger, mv),
  • Finansielle covenants,
  • Mislighold og konsekvensene av mislighold,
  • Overdragelse av kreditorposisjonen,
  • Avtalte kommunikasjonskanaler,
  • Lovvalg og tvisteløsning.

Syndikerte avtaler med flere långivere vil i tillegg inneholde regulering av agentens posisjon, beslutningsgangen i syndikatet, regulering av fordeling av betalinger og forholdet til sikkerhetsretter.

 

Hva gjør advokaten?

I næringsforhold er det svært vanlig at både långiver og låntaker bruker advokat i forbindelse med utarbeidelse av låneavtale og annen dokumentasjon knyttet til låneforholdet. Lånet skal ytes basert på en rekke forutsetninger og disse skal reflekteres i låneavtalen og dokumentasjonen for øvrig. Advokatene kan også gjøre vurderinger av lovmessigheten av lånet.